Hebr 1.
Vers 1-2
I. Gud har talt.
Gud har talt før og han gjør det fremdeles. Han vil oss noe.
Jesus er ordet, Joh. 1, 1, dvs. han er Guds budskap til oss.
Gud er opphavet både for jøder og hedninger og kristne. Hvordan taler Gud og hvilke midler bruker han for å nå oss?
1. Gud taler ved profetene.
Gud har ofte brukt mennesker som redskap og talt til folket på den måten. Det ser vi gjennom hele Bibelen, og han har talt både til jøder og hedninger på den måten. Alle er skapt av Gud og alle har falt i synd.
Det Gamle Testamentet (GT) har mange profetier om Jesus som Messias. Han har talt om frelse og dom og framtiden. Vi kan lære mye av å studere disse profetiene. Her må vi begrense oss til noen få – se ellers i bloggen Bibelkurs, der mange profetier er omtalt.
a) Det første løftet – 1. Mos. 3, 15.
Dette kom straks etter syndefallet, da mennesket ble jaget ut av Edens hage og dermed bort fra Gud. Straks gir Gud dem et håp om en annen framtid. Gud sa da til slangen (djevelen): ”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”
Det skal bli et fiendskap mellom det vonde og det gode. Kvinnens ætt er den kommende Messias, Jesus fra Nasaret. Og djevelen skal klare å knuse hans hæl – det er ikke livstruende og farlig. Men Messias skal knuse djevelens hode – det er livsfarlig og betyr en endelig seier om djevelen.
Adam visse nå at det ville komme en ny tid. Men vi vet ikke hvor mye han forstod av dette. Men dette verset står som en startsstrek for resten av GT og en grunnvoll for de mange andre profetiene om frelsen.
b) Abrahams offer – 1. Mos. 22.
Gud hadde sett Abraham på prøve flere ganger. Men nå kom den største prøven, i kap. 22. Da ble han bedt om å ofre sin egen sønn. Ville han være lydig mot Gud? Da de nærmet seg offerstedet på Moria berg, spurte gutten: Hvor er lammet? Han visste de måtte ha et offerdyr, men det var ikke med på reisen.
Da var Abraham profet og sa: Gud vil finne dyret. Og det gjorde han. Da Gud så at Abraham var fullstendig lydig og undergitt Herren, fikk Abraham se offerdyret som var like ved. Isak gikk fri og kunne stå ved siden av å se at stedfortrederen hans døde for ham.
Det var også en Guds tale til oss om Jesus som vår stedfortreder på korset. Han ville fortelle oss: Slik vil Gud frelse oss. Den som tror, blir berget fra dommen.
c) Evangelisten i GT.
Jesaja er den fornemste forkynneren av evangeliet i GT. Han forteller oss mange sider ved Jesus som også gikk i oppfyllelse. Og ved Jesaja taler Gud til oss om det samme. Det må være uendelig mange mennesker som har lest seg glad og frelst og fri i denne boka. Her nevner vi bar et par steder.
I kap. 7 skriver han at en jomfru skal føde en sønn som får navnet Immanuel – Gud er med oss. Et navn i Bibelen er en beskrivelse av hvordan vedkommende er. Jesus fikk navnet sitt fordi han var en frelser. Og Jesus betyr Herren frelser. Mat. 1, 21. Jomfrufødselen viser at det var et under og en guddommelig inngripen da Jesus kom. Og i Jes. 9, 6 ser vi at et av hans navn nettopp var under. Han gjorde mange under, men var samtidig selv et under.
Den største profetien her er nok kap. 53. Her tales tydelig om en lidende tjener, en som bar straff og dom for andre, v. 5f. Den dagen Jesaja skrev dette, må han ha sett like inn til Golgata da Jesus led for alle våre synder.
Der taler Gud sterkt til oss også nå. Hører du røsten?
2. Gud taler på mange måter i GT.
Han talte ord ved profetene. Men han kan også tale på andre måter til folket. Han taler ved forbilder og i historien, ikke minst ved dom og straff som han lot gå over Israel. Her kan vi bare nevne litt.
a) Ofringene.
Hver dag morgen og kveld og på de store høytidene og andre ganger ofret jødene til Gud. Det var både blodige og ublodige offer med ulik betydning. Her tenker vi helst på de blodige offer. De er tydelige bilder på frelsen: Et uskyldig dyr blir drept og lagt på alteret – som en stedfortreder for menneskene. Det kunne være et lam, en okse, geiter, kalver eller duer. De forskjellige ofringene hadde ulike navn: Det var brennoffer, matoffer, syndoffer, fredsoffer og skyldoffer.
De blodige offer talte om vår stedfortreder der den skyldige går fri! Det er frelsesmåten i Bibelen. Og Gud taler ved ofrene til oss om det.
b) Tabernaklet.
Både tabernaklet (teltet) og det senere templet har forbilder som taler og Kristus og frelsen. Vi skal bare se på noen få her.
Forhenget var mellom det ytre eller hellige rom og det aller helligste der Gud åpenbarte seg. Veien inn dit var stengt. Bare øvstepresten kunne gå inn der en gang om året – på den store forsoningsdagen. Og da måtte han gå inn med offerblod. Det la han på nådestolen, som var lokket over arken. Hvert år måtte han ofre for folkets synder. Jødene som stod utenfor, visste at der og da ble deres synd sonet.
Hebreerbrevet sier at Jesus gikk inn der og fullførte frelsen en gang for alle. Og da døde på korset, revnet forhenget i to – fra øverst til nederst. Da var veien åpen for alle, også for hedninger. –Tabernaklet er en tydelig tale om offeret for våre synder da Jesus døde.
c) Fristedene.
Gud fastsatte 6 byer i landet som skulle være fristeder. En som var blitt morder uforvarende hadde anledning til å løpe dit. Da var han fri og trygg til øvstepresten døde. Dette er nevnt i Josva 20, og i både 2., 4. og 5. Mosebok. Dette taler til deg og meg som er skyldige i synder. Mange er på rømmen på grunn av det. Men hos Jesus er det frihet og trygghet for den som kommer. Jesus er ditt fristed, det er Guds tale nå.
d) Dom.
Gud talte også i GT ved å dømme syndere og hele folket som var ulydig mot Herren. Et tydelig eksempel er fangenskapet i Babel. Folket ble deportert dit for 70 år på grunn av sin synd. Og da de 70 år var til ende, fikk folket komme tilbake til sitt land.
Gud kan ennå dømme og straffe enkeltpersoner og et helt folk for deres udugelighet. Men den som lever i synd og ikke vil omvende seg, blir ikke dømt til 70 års fangenskap. Han blir nå dømt til evig fortapelse. Og ingen kommer tilbake derfra. Døren er stengt for evig. Det er en alvorlig tale av Gud til oss nå.
3. Gud har talt ved Sønnen, v. 2.
De siste dager er evangeliets tid, fra Jesu første komme til hans gjenkomst. Jesus er Ordet og Guds budskap til alle mennesker.
-----
Hebr.1,1 nynorsk.
Korleis Gud har talt i GT..
Gud ville tala til sitt folk i GT, få kontakt og hjelpa.
ofte - mange gonger, ga ikkje opp om Isr. sa nei. Forskjellige - mange måtar, prøvde alle veier, for å nå oss.
Ved prof. Bruker menn. som sine redskap.
I NT: ved Sonen, Jesus, for han skal frelsa.
Også GT viser til Jesus, Messias.
Mange profetiar, løfter om hjelp. Dei var lys, fyrtårn i natta, veiskilt.
Nokre profetord - mange fleire. Viktige:
1. Protevangeliet, det første. 1.Mos 3,15.
Verda var skapt god, i harmoni med Gud.
Men verda fall i synd: ulydighet =synd.
Alt håp ute, menn tapt for alltid.
(pga fallet = dette Mess.prof.)
- Løfte: Kvinnens sæd skal knuse sl. hode
Bare Kristus kan knusa satan og gi håp.
Allerede i Eden ble korset forkynt som håp.
rart: barnet i krybba knuser Dj.
Kol.2,15: Han avvepna maktene - viste seg som seierherre på korset. Kraftig tale.
1.Mos. 12 nytt løfte: Abr's velsign. GTal. 3,8.16: dette er Kristus.
1.Mos. 49,10: Fredsfyrset, den rette kongen (Shilo).
2. David. profeterte om Kristus.
1) 2.Sam. 23,2-5. herskar og evig pakt, ordna i alle deler.
2) Salme 2, 2, sitert i Apg 4,26 om J. Motstand fra verden og seier.
v.7 sit. i Heb.1,5 og 5,5: du er min son.
3) Salme 40,7-9 direkte om J. liding som offer. Guds vilje at J skulle koma og døy. Heb.10,5 om J.
4) Salme 22 om J. på korset.Kvifor har du forlete meg.
3. Jesaja 53. som om det var skrive langfredag kveld. Joh. 12,41: Jes. såg…
4. Amos 9,11: H. vil alltid byggja opp og reisa opp det nedbrotne. Jes. 42,3: det knekte røyr skal han ikkje knusa. = Guds omsorg.
Sit. av Jak. Apg. 15,15-16: dermed stemmer profetordet.
5. Sakaria 2, 14-15: vil bu hos oss syndarar. v. 15 mange = misjon.
Ikkje nok med Israel, allerede GT talar om misjon.
Lar me han tala til oss nå? i Ordet.
Då velsignar han.
Hebr. 1,1-4.
Gud har talt og taler 2.
Gud vil oss noko, difor held han fram med å tala. Me er hans skapning og han vil oss vel. Gud gløymer aldri menneska, så lenge det er håp for oss.
I. Han tala fordum i GT.
Alle profetiane og forbilda er døme på det. Han tala til Israel, som var hans spesielle folk då. GT er full av tale om dette, kor ofte og kor variert han tala.
II. Han talar nå – i nådetida. Og nå har han den beste talsmann – Sonen. I kap. 1 seier han at Sonen er størst, større enn englane. Seinare utvidar han det og seier han er større enn Moses og Aron, og hans teneste er større enn tabernaklet og offertenesta der. Han har fått eit større namn, v. 4. Han er frelsar, men også son. Dermed er han i stand til å forstå både menenska og Guds frelse.
Kva og korleis talar han?
1. Han talar ved sin gjerning, v. 3. Han gjorde renselse for våre synder, v. 3. Det er forsoninga, frelsa, korset.
Det er det største som har hendt. Han bar all synd for alle menneske, Joh.1,29.
Han tok bort synda ved sitt offer, kap. 9,26. Han oppfylte alle krav og ga sitt blod. Han gjorde alt ferdig, då sette han seg. Det er teiknet på ei ferdig frelse. Øvstepresten kunne ikkje det inne i tabernaklet, han vart aldri ferdig. Kvart år måtte han gå inn att på den store forsoningsdagen. Men Jesus vart ferdig.
2. Han talar omvending. Me må ta imot denne frelse. Det er ikkje berre ytre stygge synder ved oss, men hjarta og natura er vond. Difor står det: Fatt då eit anna sinn, Aspg. 3,19. Og i byrjinga av Jesu verk sa han: Vend om… Mat.4,17. Inge kjem til himlen utan omvending – og så tru.
3. Han talar om tru og nåde.
Trua di kan frelsa deg, ikkje gjerningar eller kjensler
Alt er av nåde, difor er det tale om nådens truna, kap. 4,16. det er dit me må koma dagleg. Der får me miskunn – og så hjelp i rette tid. Det er og nåde. Har du funne den?
Så avsluttar brevet med velsigninga: Nåden vere med dykk alle. Det er berre ei sann forkynning der omvending og tru og nåde er med. Jesus vil tala med oss om det.
torsdag 27. mars 2008
Kap. 2. FRELSA ER STOR !
Hebr. 2,1-4.
Ei stor frelse.
Heb. talar om Kristus. Kap. 1: større enn englar og profetar. Større enn GT og gml.pakt. Derfor farleg å ringeakta han og ev. Medfører ansvar.
Ev. kallast ei stor frelse. Mykje stort i krd.
har me gl. det? Noko her:
1. Frelsaren er stor. Heb. og heile Bib.: Jesus er stor. Meir enn himlens englar, heile GT: offer, templet, profet.For: Han er Gud. SON, fødd av F.
Kap.1, 3-4.5.8.9.13 = 2.
Gjer me han liten? Les mykje - ser: han er stor.
Sold. langfr.: Sanneleg Guds son! Møtte Jesus.
2. Nødvendig: Synda var stor. Krevde stor Fr.
a) Nådde alle m.1.Mos. 3. Ikkje berre Eden.
Rom 5,12: S. kom inn i verda ved eitt menn. døden trengde gjennom til alle m.
v. 18: ein manns brot/fall vart til fordøming for alle menn. (Ei lita tue kan velta eit stort lass.). V. 20: Der s. vart stor…
b) Stor i dag: open, grov, frekk. Fil.3,19: dei set si ære i si skam. ! Skamfølelsen er borte.
3. Dom og straff stor: død, evig - forlatt av Gud.
Synd er å krenka Guds hellighet, ikkje berre mot menn. Gud er 3 gonger heilag, Jes. 6.
Difor leid Jesus døden. Då tok han straffa. Bar vår fortapelse. Han smakte døden, hebr.2,9. Dvs. opplevde dødens gru. v.10: fullendt gjenn. lidelse. Straffen var Guds vrede over synd, evig pine i helvede. Blei konsentrert i et øyeblikk på korset - då J. var forlatt. Då sona han alt.
Difor kan J. befri oss frå synda.
Korleis sleppa unna det?
4. Kraften i ev. er STOR. 1,3.
Han tilgir alt, alle, alltid.
a) Kan frelsa alle som kjem. Joh.6,37 den som kjem til meg,skal eg s¨visst ikkje visa bort.
Rom 1,16: ev. er ei Guds kraft til frelse for alle som trur.
1.Kor.1,18: Ordet om kroset er vel ein dårskap for dei som går fortapt, men ei Guds kraft for oss som blir frelst. Me må ta imot.
b) Kan bevara alle, så lenge me høyrer. halde fast på det: høyra meir.
Kan driva bort. Gli - litt etter litt.
Ved å forsømma bøn, Bibel, heilage samfunn..
V. 1: advarsel.
5.Stort mål, for ein kristen. Himlen,1,2: arving.
1.Pet.1,3-5.
Ingen kan forstå el. forklara det.
Har du akta på frelsa?
B. seier: Ingen slepp unna Guds auga. v.2.
Difor v.3: Korleis unnfly, koma unna?
Umuleg. For: ingen annan frelsesveg, Apg.4,12
Me treng ikkje vera stor personleg syndar.
Me er fødde inn i ei stor synd.
Ved likegyldighet, ringeakt.
(sjuk: beg. smått, fint. - båt ovafor Niagara.
Kva skal til? Apg.16,31: Tru på den HJK - så skal du blir frelst. = Guds løfte.
Hebr. 2,16-3,1.
Om Jesu gjerning. Han kom som frelsar. DET kan frelsa, ikkje vår gj. HAN tar seg av oss.
a)Ikkje englar - unødv. 1) i himlen ingen synd,
2) Falne englar - er forherda i lenker til dom. Jud. v.6. 2.Pet 2,1.
b)Men Abr.s ætt= menneska. Dei som har tru, høyrer Kr. til. Gal 3.7 og 29.
c) Han tar seg av oss. = Jesu gjern. for oss. eng.Ampl.: rekker dem en hjelepende og befriende hånd. Kap. 8,9: ut or Egypt. Erl.Ruud: tar ved hånden og hjelper.
Mat. 14,31: Jesus greip tak i Peter på sjøen.
DET vil Jesus nå.
Korleis tek han seg av oss:
I. Blei oss lik, v. 14.17.= menneske.
1) Var i himlen, lik Gud. Fil. 2,6: akta det ikkje
Var skapar, er Gud.
2) Men: blei fattig. 2.Kor. 88,9
Fil 2,7: ga avkall på det, blei tenar, liten
3) Prøvd i alt. kap. 4,15.
Måtte det (maurtua). 10,5:fell legeme.
Bare slik kunne han frelsa.
II. Ble vår Yppersteprest,gjorde soning.v.17b. = hovudsaka., tema i Hebr.
1) Alle er syndarar.Rom 3,23. v. 9: anklaget alle. Rom 6,23: s. lønn er død.
Alle trenger en stor frelser, el. ta straffa sjølv = fortapinga.
= åndelig blidhet å tru anna. = feilen i vår tid.
2) B. seier: Jes. blei frelsar. Det aller viktigste for oss. Fil.2,8: fornedra - til død.
Ikkje martyr på Golgata. Men: Jes. bar dommen over all synd, dvs.Guds vrede .
Ypperstepr. skulle ofra eit dyr. Drept, slakta, blodet stroket på nådestolen. Blod - fortel om død. - Jes. som y.pr. blei sjølv offeret! Han ofra seg sjølv - tok dødsdommen, den verste straff me kan få. Har ingen ting att då.
kap.9,12: med sitt eige blod.
Gal 3,13: Blei ei forbanning for oss.
1.Joh.2,2: er ei soniong for våre synder, alle
kap. 9,26: skulle bortta synden ved sitt offer
dvs: sette den ut av kraft. Synda eksisterer ikkje meir for dei truande.
Derfor: Kol.3,3: De er døde. Alt er ordna av Gud. Det er ei hjelpande og befr. hånd!
III.Me fekk del i eit himm. kall, kap. 3,1.
Dvs.Gud kaller oss tilbake - inn i ei ferdig frelse. = nåde. Fekk høyra om handa.
Bad oss ikkje ta dommen sjølv, arbeida oss til frelse, bli god nok.
Han bad oss koma slik me er.
Kallet er å høyra. Gud sende bud etter oss: kom heim - som Luk 15. Koma er å seia JA. Ta imot kallet. Ordet forkynner at dine s…
Er glad for dette. EG fekk koma!
La Jes. sleppa til med si hand. Der er hjelp.
Han kjem sjølv til oss og hentar oss.
674,4: Her er han som vi løse hver s. trell..
IV. Kjem oss til hjelp, heile livet.v.18: i alt.
1) Han er sjølv freista. Kjenner alle forhold, 4,15. Kvar fallgrube er kjent. Me blir alle frista av Dj. Me klarer oss sikkje sjølv.
Livet er ofte vanskeleg.
2) Difor kom han,v.15: utfridde alle dei.
4,16: me kan ha frimod, gå like inn til truna.
Jes. vil ta seg av oss.
Mot syndere strekker den seg, den hånd som ble såret for meg. Den leder meg frem, til Guds stad til mitt hjem, den hånd som ble såret for meg.
Jes. er miskunnsam og trufast, sviktar ikkje, og alt er nåde - i sorg, fristelser, fall i synd, tvil, motløyse.
Han rekk deg si hand - med utfriing.
Tar du imot?
I alt gjeld det: 3,1: Sjå på Jesus = overlata alt til han.
Ein slik frelsar har me! La oss takka.
Ei stor frelse.
Heb. talar om Kristus. Kap. 1: større enn englar og profetar. Større enn GT og gml.pakt. Derfor farleg å ringeakta han og ev. Medfører ansvar.
Ev. kallast ei stor frelse. Mykje stort i krd.
har me gl. det? Noko her:
1. Frelsaren er stor. Heb. og heile Bib.: Jesus er stor. Meir enn himlens englar, heile GT: offer, templet, profet.For: Han er Gud. SON, fødd av F.
Kap.1, 3-4.5.8.9.13 = 2.
Gjer me han liten? Les mykje - ser: han er stor.
Sold. langfr.: Sanneleg Guds son! Møtte Jesus.
2. Nødvendig: Synda var stor. Krevde stor Fr.
a) Nådde alle m.1.Mos. 3. Ikkje berre Eden.
Rom 5,12: S. kom inn i verda ved eitt menn. døden trengde gjennom til alle m.
v. 18: ein manns brot/fall vart til fordøming for alle menn. (Ei lita tue kan velta eit stort lass.). V. 20: Der s. vart stor…
b) Stor i dag: open, grov, frekk. Fil.3,19: dei set si ære i si skam. ! Skamfølelsen er borte.
3. Dom og straff stor: død, evig - forlatt av Gud.
Synd er å krenka Guds hellighet, ikkje berre mot menn. Gud er 3 gonger heilag, Jes. 6.
Difor leid Jesus døden. Då tok han straffa. Bar vår fortapelse. Han smakte døden, hebr.2,9. Dvs. opplevde dødens gru. v.10: fullendt gjenn. lidelse. Straffen var Guds vrede over synd, evig pine i helvede. Blei konsentrert i et øyeblikk på korset - då J. var forlatt. Då sona han alt.
Difor kan J. befri oss frå synda.
Korleis sleppa unna det?
4. Kraften i ev. er STOR. 1,3.
Han tilgir alt, alle, alltid.
a) Kan frelsa alle som kjem. Joh.6,37 den som kjem til meg,skal eg s¨visst ikkje visa bort.
Rom 1,16: ev. er ei Guds kraft til frelse for alle som trur.
1.Kor.1,18: Ordet om kroset er vel ein dårskap for dei som går fortapt, men ei Guds kraft for oss som blir frelst. Me må ta imot.
b) Kan bevara alle, så lenge me høyrer. halde fast på det: høyra meir.
Kan driva bort. Gli - litt etter litt.
Ved å forsømma bøn, Bibel, heilage samfunn..
V. 1: advarsel.
5.Stort mål, for ein kristen. Himlen,1,2: arving.
1.Pet.1,3-5.
Ingen kan forstå el. forklara det.
Har du akta på frelsa?
B. seier: Ingen slepp unna Guds auga. v.2.
Difor v.3: Korleis unnfly, koma unna?
Umuleg. For: ingen annan frelsesveg, Apg.4,12
Me treng ikkje vera stor personleg syndar.
Me er fødde inn i ei stor synd.
Ved likegyldighet, ringeakt.
(sjuk: beg. smått, fint. - båt ovafor Niagara.
Kva skal til? Apg.16,31: Tru på den HJK - så skal du blir frelst. = Guds løfte.
Hebr. 2,16-3,1.
Om Jesu gjerning. Han kom som frelsar. DET kan frelsa, ikkje vår gj. HAN tar seg av oss.
a)Ikkje englar - unødv. 1) i himlen ingen synd,
2) Falne englar - er forherda i lenker til dom. Jud. v.6. 2.Pet 2,1.
b)Men Abr.s ætt= menneska. Dei som har tru, høyrer Kr. til. Gal 3.7 og 29.
c) Han tar seg av oss. = Jesu gjern. for oss. eng.Ampl.: rekker dem en hjelepende og befriende hånd. Kap. 8,9: ut or Egypt. Erl.Ruud: tar ved hånden og hjelper.
Mat. 14,31: Jesus greip tak i Peter på sjøen.
DET vil Jesus nå.
Korleis tek han seg av oss:
I. Blei oss lik, v. 14.17.= menneske.
1) Var i himlen, lik Gud. Fil. 2,6: akta det ikkje
Var skapar, er Gud.
2) Men: blei fattig. 2.Kor. 88,9
Fil 2,7: ga avkall på det, blei tenar, liten
3) Prøvd i alt. kap. 4,15.
Måtte det (maurtua). 10,5:fell legeme.
Bare slik kunne han frelsa.
II. Ble vår Yppersteprest,gjorde soning.v.17b. = hovudsaka., tema i Hebr.
1) Alle er syndarar.Rom 3,23. v. 9: anklaget alle. Rom 6,23: s. lønn er død.
Alle trenger en stor frelser, el. ta straffa sjølv = fortapinga.
= åndelig blidhet å tru anna. = feilen i vår tid.
2) B. seier: Jes. blei frelsar. Det aller viktigste for oss. Fil.2,8: fornedra - til død.
Ikkje martyr på Golgata. Men: Jes. bar dommen over all synd, dvs.Guds vrede .
Ypperstepr. skulle ofra eit dyr. Drept, slakta, blodet stroket på nådestolen. Blod - fortel om død. - Jes. som y.pr. blei sjølv offeret! Han ofra seg sjølv - tok dødsdommen, den verste straff me kan få. Har ingen ting att då.
kap.9,12: med sitt eige blod.
Gal 3,13: Blei ei forbanning for oss.
1.Joh.2,2: er ei soniong for våre synder, alle
kap. 9,26: skulle bortta synden ved sitt offer
dvs: sette den ut av kraft. Synda eksisterer ikkje meir for dei truande.
Derfor: Kol.3,3: De er døde. Alt er ordna av Gud. Det er ei hjelpande og befr. hånd!
III.Me fekk del i eit himm. kall, kap. 3,1.
Dvs.Gud kaller oss tilbake - inn i ei ferdig frelse. = nåde. Fekk høyra om handa.
Bad oss ikkje ta dommen sjølv, arbeida oss til frelse, bli god nok.
Han bad oss koma slik me er.
Kallet er å høyra. Gud sende bud etter oss: kom heim - som Luk 15. Koma er å seia JA. Ta imot kallet. Ordet forkynner at dine s…
Er glad for dette. EG fekk koma!
La Jes. sleppa til med si hand. Der er hjelp.
Han kjem sjølv til oss og hentar oss.
674,4: Her er han som vi løse hver s. trell..
IV. Kjem oss til hjelp, heile livet.v.18: i alt.
1) Han er sjølv freista. Kjenner alle forhold, 4,15. Kvar fallgrube er kjent. Me blir alle frista av Dj. Me klarer oss sikkje sjølv.
Livet er ofte vanskeleg.
2) Difor kom han,v.15: utfridde alle dei.
4,16: me kan ha frimod, gå like inn til truna.
Jes. vil ta seg av oss.
Mot syndere strekker den seg, den hånd som ble såret for meg. Den leder meg frem, til Guds stad til mitt hjem, den hånd som ble såret for meg.
Jes. er miskunnsam og trufast, sviktar ikkje, og alt er nåde - i sorg, fristelser, fall i synd, tvil, motløyse.
Han rekk deg si hand - med utfriing.
Tar du imot?
I alt gjeld det: 3,1: Sjå på Jesus = overlata alt til han.
Ein slik frelsar har me! La oss takka.
Kap. 3. Ver på vakt.
Hebr. 3,7-14
(+ 1; 4,1-3). Heb-3.).
Første les. frelste jødar. Forf. veit: kan falle frå. tilbake til jødedommen. Eks. fra Isr. vandring = kjent stoff for dei.
4.Mos.14: 10 speid. sa: nyttar ikkje, probl. for store. Folket fylgde dei. Derfor 40 år i ørken. Pga av vantru, v. 19. Berre Josva og Kaleb trudde.
Dei var blenda av vanskar. Ønska ein lettare veg, til Egypt.
Herren harm, v. 10. Ikkje den ytre handling feil, at dei ville ha det godt. Men hjertet for vill.
Likt nå: formaner sine, 12-14. Viktig:
1. Sjå til. 12. Dette gjeld dei: ver på vakt. Også me er i ørken. Livet har fristelser, me er ikkje framme ennå.
"Begynt er ikke endt, det merk i tide, du som har Jesus kjent, bli ved å stride." (Brorson).
Hebr.12.15: Sjå til at ingen forspiller Guds nåde.
2. Hjarteforholdet avgjer,v.10. fer vilt i hjarto.
v.12: hjå dykk er eit vondt og vantru hjarta.
= utan tillit til Gud.. Ville ikkje fylgja han, uvillig å lida og kjempa som kristen.
Men Kaleb: ei anna ånd i han = Guds Ånd, han trudde Gud.
Vondt = ikkje alltid umoral, men eit hjarte utan tru på Gud.
Frafall: tek til i vårt indre, hjarta, i det små, gudslivet er sjukt.
3. Faren er synd, v. 13b. bli forherda ved syndens svik - når synda bedrar oss - ved å visa at det ikkje er farleg. Dj. brukar list, lokkar oss til fall = gjer hjarta hardt mot Guds røst.
Nå: verden gjer oss opptatt med gode, jordiske ting. Bedrar: gir oss ein truverdig grunn, god unnskyldning, falsk håp om lykke og vinning, lyst
Dj. kan overrumpla oss.
Hvis alle synder kom i sin sanne skikkelse, ville ingen synda.
4. Hald fast. Åp. 3,11; 2,25.
På ordet - til trøst og tilgjeving
til veiledning, advarsel, ta imot tukt.
For: me har fått del med Kristus, v. 14. Der ligg krafta og løysinga. Kristus er svaret. han kan fornya og halda oss fast.
5. Forman kvarandre, v. 13. og set mot i.
Me skal hjelpa kvarandre på vegen, ikkje døma og kritisera unødig.
Me skal døma synd, men gå privat og visa dei rett veg.
(+ 1; 4,1-3). Heb-3.).
Første les. frelste jødar. Forf. veit: kan falle frå. tilbake til jødedommen. Eks. fra Isr. vandring = kjent stoff for dei.
4.Mos.14: 10 speid. sa: nyttar ikkje, probl. for store. Folket fylgde dei. Derfor 40 år i ørken. Pga av vantru, v. 19. Berre Josva og Kaleb trudde.
Dei var blenda av vanskar. Ønska ein lettare veg, til Egypt.
Herren harm, v. 10. Ikkje den ytre handling feil, at dei ville ha det godt. Men hjertet for vill.
Likt nå: formaner sine, 12-14. Viktig:
1. Sjå til. 12. Dette gjeld dei: ver på vakt. Også me er i ørken. Livet har fristelser, me er ikkje framme ennå.
"Begynt er ikke endt, det merk i tide, du som har Jesus kjent, bli ved å stride." (Brorson).
Hebr.12.15: Sjå til at ingen forspiller Guds nåde.
2. Hjarteforholdet avgjer,v.10. fer vilt i hjarto.
v.12: hjå dykk er eit vondt og vantru hjarta.
= utan tillit til Gud.. Ville ikkje fylgja han, uvillig å lida og kjempa som kristen.
Men Kaleb: ei anna ånd i han = Guds Ånd, han trudde Gud.
Vondt = ikkje alltid umoral, men eit hjarte utan tru på Gud.
Frafall: tek til i vårt indre, hjarta, i det små, gudslivet er sjukt.
3. Faren er synd, v. 13b. bli forherda ved syndens svik - når synda bedrar oss - ved å visa at det ikkje er farleg. Dj. brukar list, lokkar oss til fall = gjer hjarta hardt mot Guds røst.
Nå: verden gjer oss opptatt med gode, jordiske ting. Bedrar: gir oss ein truverdig grunn, god unnskyldning, falsk håp om lykke og vinning, lyst
Dj. kan overrumpla oss.
Hvis alle synder kom i sin sanne skikkelse, ville ingen synda.
4. Hald fast. Åp. 3,11; 2,25.
På ordet - til trøst og tilgjeving
til veiledning, advarsel, ta imot tukt.
For: me har fått del med Kristus, v. 14. Der ligg krafta og løysinga. Kristus er svaret. han kan fornya og halda oss fast.
5. Forman kvarandre, v. 13. og set mot i.
Me skal hjelpa kvarandre på vegen, ikkje døma og kritisera unødig.
Me skal døma synd, men gå privat og visa dei rett veg.
Kap. 4. Guds himmel - og Guds ord.
Hebr. 4,9. Kvile.
Dette ordet kan eign skjøna på to måtar – om kvila me får i Gud alt her på jord, og om den endelege kvila i himmelen. Det siste skal me tala om nå.
Himlen. Det står mange stader i Bibelen. Åp.21-22.
Det er målet for livet, der ER noko etter dette livet. Ei sabbatshelg – det er kvile, slik Gud kvilte etter skapinga, 1:Mos.1-2.
Slik vil Gud oss kvile. Det er i den heilage staden, det nye Jersualem. Dette namnet skapet glede og lengt hjå Guds folk. Me er som ei brur pynta for sin brudgom. Ho gleder seg til han.
Me kan tenkja slik: Tenk om eg hadde vore der, og så kome att og fortalt: Slik er det hjå Gud!
Men nå har me fått ord fra eign som har vore der. Jesus kjenner himlen, han veit korleis det er. Og han seier:
1. Alt vondt er borte. Sjukdom, savn, krig og ulukker.Mange har lidd på jord, Hitler, Sovjet, Mao. Aølt dette er ukjent. Det vila ldri skje der. Gud har fullstendig kontroll.
2. Synda er ukjent. Det er mykje synd i verda – nå er den særleg synleg snart i alle land, også innan den offisielle kyrkja. Men den finst inne i oss alle. Den er det skaper så mykje vondt. Me har såre minner som gir oss uro i oss. Me fall i synd, me tenkte, sa og gjorde det me ikkje skulle, og så unnlet me å gjera det gode som me burde. Det gjer eign kristen vondt.
Då er dette for alltid borte! Åp. 21,27.
3. Herlegdomen er stor. Me kan ikkje forstå kor stor den er. Her er det også sant: Det auga ikkje såg og øyra ikkje høyrde, det som ikkje kom opp i menneskehjarta – det er det Gud har gjort ferdig for oss som trur. Himlen er likna med ein by som stråla som ein edelstein, Åp. 21; 7,16. Den er av jaspis, smaragd og safir. Ingen ting kan samanliknast med den.
Men det støreste er å møte Jesus der. Han er vår frelsar og ven. ”Men Jesus vil jeg møte først av alt.”
Den er eign bygning av Gud, ikkje gjort med hender. 2.Kor. 5,1. Hebr. 4,11.
Kven kjem dit? Det er alvoret. Her står: For Guds folk, dei truande. Det er dei som har teke imot Jesus som sin personlege frelsar – og trur – til siste dag på jord.
Dette ordet kan eign skjøna på to måtar – om kvila me får i Gud alt her på jord, og om den endelege kvila i himmelen. Det siste skal me tala om nå.
Himlen. Det står mange stader i Bibelen. Åp.21-22.
Det er målet for livet, der ER noko etter dette livet. Ei sabbatshelg – det er kvile, slik Gud kvilte etter skapinga, 1:Mos.1-2.
Slik vil Gud oss kvile. Det er i den heilage staden, det nye Jersualem. Dette namnet skapet glede og lengt hjå Guds folk. Me er som ei brur pynta for sin brudgom. Ho gleder seg til han.
Me kan tenkja slik: Tenk om eg hadde vore der, og så kome att og fortalt: Slik er det hjå Gud!
Men nå har me fått ord fra eign som har vore der. Jesus kjenner himlen, han veit korleis det er. Og han seier:
1. Alt vondt er borte. Sjukdom, savn, krig og ulukker.Mange har lidd på jord, Hitler, Sovjet, Mao. Aølt dette er ukjent. Det vila ldri skje der. Gud har fullstendig kontroll.
2. Synda er ukjent. Det er mykje synd i verda – nå er den særleg synleg snart i alle land, også innan den offisielle kyrkja. Men den finst inne i oss alle. Den er det skaper så mykje vondt. Me har såre minner som gir oss uro i oss. Me fall i synd, me tenkte, sa og gjorde det me ikkje skulle, og så unnlet me å gjera det gode som me burde. Det gjer eign kristen vondt.
Då er dette for alltid borte! Åp. 21,27.
3. Herlegdomen er stor. Me kan ikkje forstå kor stor den er. Her er det også sant: Det auga ikkje såg og øyra ikkje høyrde, det som ikkje kom opp i menneskehjarta – det er det Gud har gjort ferdig for oss som trur. Himlen er likna med ein by som stråla som ein edelstein, Åp. 21; 7,16. Den er av jaspis, smaragd og safir. Ingen ting kan samanliknast med den.
Men det støreste er å møte Jesus der. Han er vår frelsar og ven. ”Men Jesus vil jeg møte først av alt.”
Den er eign bygning av Gud, ikkje gjort med hender. 2.Kor. 5,1. Hebr. 4,11.
Kven kjem dit? Det er alvoret. Her står: For Guds folk, dei truande. Det er dei som har teke imot Jesus som sin personlege frelsar – og trur – til siste dag på jord.
Kap. 5. Veks i nåde.
Å veksa i nåde.
I vers 11-14 talar forfattaren om lesarane sin åndelege utvikling. Det er ein klår tanke i Bibelen at ein kristen ikkje er ferdig åndeleg sett når han blir frelst. Det er skilnad på ein nyfrelst og ein mogen kristen. Gud vil ikkje at me skal stansa på vegen, men gå fram i kunnskap og erkjenning.
Dette skal me seia meir om her.
Orda her viser at det ikkje alltid er framgang hjå oss kristne, heller ikkje mellom leiarar. Det heng saman med syndefallet, for synda har sett merke i oss på fleire måtar. Mellom anna gjer det at me har ikkje lett for å tenkja åndelege rette tankar. Guds ord er ikkje alltid lett, og det trengs ei åndeleg øving ved sida av opplæring for å sjå Guds meining. Desse problema tek forfattaren opp her.
Då er me inne på den sida at ein kristen kan nekta å veksa i kunnskap. Dei seier gjerne at det var nok det dei fekk første gong då dei blei kristne. Dei les lite for å utvida sin kunnskap og held seg gjerne til den same andaktsboka i fleire tiår. Om boka er aldri så god, vil dei ikkje få sjå evangeliet frå nye synsvinklar. Går dei i tilfelle lite på møte der det er grundig forkynning, vil dei lett stagnera i kunnskap om frelsa og erfaring med Gud.
Det kostar litt tid og arbeid å setja seg inn i nye sider ved den kristne trua. Med ”nye sider” meiner eg ikkje her noko i tillegg til Bibelen. Det tyder her å sjå meir inn i kva Ordet seier om Jesus og mi eiga frelse og helging. Hebreerbrevet er eit godt døme på djupare kunnskap i sjølve frelsesverket.
Dette gjeld og sjølve kvardagslivet vårt, helginga. Eit vakse, moge menneske oppfører seg ikkje som eit barn. Dei fleste har lært å styra temperament og ordbruk og let seg ikkje så lett lokka ut i sinne og slagsmål.
Slik er det óg i det åndelege livet vårt. Orda i Hebr. 5 talar m.a. om det. Dei hadde levd så lenge som kristne at dei burde ha lært unge kristne korleis livet med Gud er og vist dei inn i Guds ord. Men dei er sjølve å rekna som ”bayar” i åndeleg forstand. Og ein baby treng melk og kan ikkje leva av steik og erter og sterk mat. Desse vaksne kristne skjønar ikkje anna en ”melk” – dei lette og enkle sanningar i Guds ord.
Ein viktig grunn var at lesarane var blitt ”trege” til å høyra. Dei hadde ikkje interesse for djupare sanningar i Guds ord. Her i Hebreerbrevet er det særleg sanninga om at Kristus er vår øvsteprest som representerer den meir grundige forkynninga.
Den som berre lever på den første omvendinga og dei kjensler og opplevingar dei hadde då, vil ikkje så lett bli grunnfesta i trua. Han har lettare for å bli riven med av nye retningar som kjem i Jesu namn. Det har me sett mykje av i etterkrigstida. Kan hende var dei så opptekne av det jordiske livet, at dei hadde ikkje krefter og tankar nok til å lesa ei grundig bok om bibelske sanningar. For me treng ofte hjelp av gode hjelpebøker for å nå inn til kjernen i Guds ord nokre stader. Då skal me forresten vera varsame med kva me les. Her er mykje litteratur i dag som ligg i utkanten av den sunne lære – og noko stig over grensa. Må Gud vara oss mot det.
I vers 11-14 talar forfattaren om lesarane sin åndelege utvikling. Det er ein klår tanke i Bibelen at ein kristen ikkje er ferdig åndeleg sett når han blir frelst. Det er skilnad på ein nyfrelst og ein mogen kristen. Gud vil ikkje at me skal stansa på vegen, men gå fram i kunnskap og erkjenning.
Dette skal me seia meir om her.
Orda her viser at det ikkje alltid er framgang hjå oss kristne, heller ikkje mellom leiarar. Det heng saman med syndefallet, for synda har sett merke i oss på fleire måtar. Mellom anna gjer det at me har ikkje lett for å tenkja åndelege rette tankar. Guds ord er ikkje alltid lett, og det trengs ei åndeleg øving ved sida av opplæring for å sjå Guds meining. Desse problema tek forfattaren opp her.
Då er me inne på den sida at ein kristen kan nekta å veksa i kunnskap. Dei seier gjerne at det var nok det dei fekk første gong då dei blei kristne. Dei les lite for å utvida sin kunnskap og held seg gjerne til den same andaktsboka i fleire tiår. Om boka er aldri så god, vil dei ikkje få sjå evangeliet frå nye synsvinklar. Går dei i tilfelle lite på møte der det er grundig forkynning, vil dei lett stagnera i kunnskap om frelsa og erfaring med Gud.
Det kostar litt tid og arbeid å setja seg inn i nye sider ved den kristne trua. Med ”nye sider” meiner eg ikkje her noko i tillegg til Bibelen. Det tyder her å sjå meir inn i kva Ordet seier om Jesus og mi eiga frelse og helging. Hebreerbrevet er eit godt døme på djupare kunnskap i sjølve frelsesverket.
Dette gjeld og sjølve kvardagslivet vårt, helginga. Eit vakse, moge menneske oppfører seg ikkje som eit barn. Dei fleste har lært å styra temperament og ordbruk og let seg ikkje så lett lokka ut i sinne og slagsmål.
Slik er det óg i det åndelege livet vårt. Orda i Hebr. 5 talar m.a. om det. Dei hadde levd så lenge som kristne at dei burde ha lært unge kristne korleis livet med Gud er og vist dei inn i Guds ord. Men dei er sjølve å rekna som ”bayar” i åndeleg forstand. Og ein baby treng melk og kan ikkje leva av steik og erter og sterk mat. Desse vaksne kristne skjønar ikkje anna en ”melk” – dei lette og enkle sanningar i Guds ord.
Ein viktig grunn var at lesarane var blitt ”trege” til å høyra. Dei hadde ikkje interesse for djupare sanningar i Guds ord. Her i Hebreerbrevet er det særleg sanninga om at Kristus er vår øvsteprest som representerer den meir grundige forkynninga.
Den som berre lever på den første omvendinga og dei kjensler og opplevingar dei hadde då, vil ikkje så lett bli grunnfesta i trua. Han har lettare for å bli riven med av nye retningar som kjem i Jesu namn. Det har me sett mykje av i etterkrigstida. Kan hende var dei så opptekne av det jordiske livet, at dei hadde ikkje krefter og tankar nok til å lesa ei grundig bok om bibelske sanningar. For me treng ofte hjelp av gode hjelpebøker for å nå inn til kjernen i Guds ord nokre stader. Då skal me forresten vera varsame med kva me les. Her er mykje litteratur i dag som ligg i utkanten av den sunne lære – og noko stig over grensa. Må Gud vara oss mot det.
Kap. 6. Ankeret.
Hebr. 6,19f. Eit anker.
Me har eit anker som held oss fast i alle stormar. Kven har det? Den som lever med Gud og er sanne kristne. Ikkje som i kap. 2, 3 og 4, 2. For dei var det inga von.
1. Kva er ankeret?
Kva er det som held båten fast når det trengst? Berre Jesus kan det. Kristi himmelfartsdag drog han til himmelen, innafor forhenget. Der er ankeret sikkert og trygt og fast forankra i Gud.
2. Korleis er eit anker forma?
Det har alltid to armar, ein til kvar side. Og Jesus var både Gud og menneske og difor vår von. Som menneske var han prøvd i alt som kan møta oss, og då viste han at han var Gud. Jesus bestod alle prøver og eksamen. Han svikta ikkje på noko punkt. Som menneske var han og Gud.
3. Korleis får me det?
I Johs 1, 12 er svar: Alle dei som tok imot han… Me som er kristne kom ein dag til Jesus og erkjende våre synder, og av nåde fekk em tru på Jesus og hans frelse. Det var den store r edninga for oss. Og me kom i tide, før stormen og uveret braka laust. Ankeret er då alltid klart.
4. Korleis bruke det?
Eit anker skal ikkje stå på lager og rusta bort. Jfr. Apg. 27,29. Det skal vera med oss heile tida. Og Jesus sa han var det, Mat. 28, 20. Jfr. Kol. 3, 1.
5. Ankeret held!
Det er trygt og fast og når innafor forhenget. Det er evig og dermed sikkert. Me ser det ikkje, men me trur det er der. Jesus er på vår side i himmelen, han har kjøpt oss med blodet sitt og me er hans eigedom. – Ankeret held i alle stormar: i freistingar gjennom livet, i døden og til sist i domen.
Me har ei stor von. Den som er utafor er vonlaus. Det er inga framtid for dei i Guds rike. Dei går under i stormen. (Frå Handfuls on purpose.).
Me har eit anker som held oss fast i alle stormar. Kven har det? Den som lever med Gud og er sanne kristne. Ikkje som i kap. 2, 3 og 4, 2. For dei var det inga von.
1. Kva er ankeret?
Kva er det som held båten fast når det trengst? Berre Jesus kan det. Kristi himmelfartsdag drog han til himmelen, innafor forhenget. Der er ankeret sikkert og trygt og fast forankra i Gud.
2. Korleis er eit anker forma?
Det har alltid to armar, ein til kvar side. Og Jesus var både Gud og menneske og difor vår von. Som menneske var han prøvd i alt som kan møta oss, og då viste han at han var Gud. Jesus bestod alle prøver og eksamen. Han svikta ikkje på noko punkt. Som menneske var han og Gud.
3. Korleis får me det?
I Johs 1, 12 er svar: Alle dei som tok imot han… Me som er kristne kom ein dag til Jesus og erkjende våre synder, og av nåde fekk em tru på Jesus og hans frelse. Det var den store r edninga for oss. Og me kom i tide, før stormen og uveret braka laust. Ankeret er då alltid klart.
4. Korleis bruke det?
Eit anker skal ikkje stå på lager og rusta bort. Jfr. Apg. 27,29. Det skal vera med oss heile tida. Og Jesus sa han var det, Mat. 28, 20. Jfr. Kol. 3, 1.
5. Ankeret held!
Det er trygt og fast og når innafor forhenget. Det er evig og dermed sikkert. Me ser det ikkje, men me trur det er der. Jesus er på vår side i himmelen, han har kjøpt oss med blodet sitt og me er hans eigedom. – Ankeret held i alle stormar: i freistingar gjennom livet, i døden og til sist i domen.
Me har ei stor von. Den som er utafor er vonlaus. Det er inga framtid for dei i Guds rike. Dei går under i stormen. (Frå Handfuls on purpose.).
Kap. 7. Melkisedek - Fullkommen frelse.
Melkisedek.
Hebr. 7.
Forhistorien i 1. Mos. 14: - Lot bortført. Abraham befridde Lot. Abraham sa nei til lønn, v. 21-23. (Versene viser til 1. Mos. 14).
En annen person Melkisedek. Senere i Bibelen. Hvem ?
1. Konge i Salem, = Jerusalem. = fred. fred i området.
Fred betyr mer enn fravær av krig. I Guds rike: åndelig, indre fred – med Gud. =mangel nå. Mye uro. Kan lære av fredens by.
2. Var prest. Men han var ingen avgudsprest. Midt i hedenskapet en sann prest – for Den Høyeste Gud, Skaperguden, Den eneste sanne Gud. Hadde kalt Abraham.
Melkisedek betyr ”Rettferdighets konge”. Levde selv rettferdig, og var representant for en rettferdig Gud. Denne Gud hadde utvalgt både presten og Abraham. Melkisedek var til hjelp for troshelten Abraham.
3. Melkisedek kom med vin og brød. Gaver og mat til en trett Herrens tjener. Viste omsorg for ham, slik vi alle skulle gjøre.
Symbol og forbilde på nattverden. Taler tydelig om Jesus. = livsens brød, Joh. 6, 35. Og vintreet, Joh. 15, 1 og 5. I Salme 23, 5: Herren som hyrde (Joh. 10) dekker bord for oss. = den åndelige føde Gud gir sine barn.
4. Melkisedek velsigner Abraham, v. 19. Ikke jordisk gods og ære. Velsignelse er himmelsk godhet og herlighet. Abraham hadde løfte om velsignelse, kap. 12, 2. Melkisedek er redskapet.
Vi har ”all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus” (Ef. 1, 3). Ved troen på Jesus. Vi må se den og blir minnet om den.
5. Melkisedek minte Abraham om den sanne Gud. V. 20: Gud har gitt dine fiender i din hånd. Seieren gitt av Gud. Derfor skal Gud ha æren, ikke kongen eller Abraham. Vi trenger slike påminnelser: Ikke vi, men Han har gjort alt. Og vi kan med frimodighet gi Gud all ære.
I v. 19 sier Melkisedek: Velsignet være Abraham av Den Høyeste Gud.
Han eier alt, v. 22 der Abraham svarer.
Alt er Guds eiendom, vi mennesker, kongen, fienden. Det gjør oss ydmyke. Ingen ting er vårt.
6. Melkisedek fikk tiende av Abraham, v. 20. Unødvendig. Uttrykk for takk og anerkjennelse fra Abraham. Prestekongen krevde det ikke, men Abraham følte og forstod: jeg vil gi noe tilbake.
Her i Kongedalen kunne Abraham blitt rik, men i stedet gav han bort noe. Slik virker Guds ord og evangeliet på et menneske. Jfr. Apg. 20, 35.
7. M. forbilde på Messias. To andre steder i Bibelen.
a) Salme 110, 4. David om Messias som konge og prest. Flere steder taler Bibelen om denne dobbelte (og tredobbelte) rolle som Messias har. Her ser vi noe viktig: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.
b) I Hebr. 5-7 flere ganger, tillegg: Han er yppersteprest (øvsteprest). Ikke i 1. Mos. 14.
Var alene prest i Salem og samtidig konge. Dermed var han den høyeste.
Vi ser i Hebr. noe mer:
1) Messias øvsteprest etter Melkisedeks vis, Hebr. 5, 6. Noe spesielt ved Melkisedek finner vi her: Han er Messias, dvs. Jesus Kristus.: til evig tid. Prester i Israel var i tjeneste i sin livstid. Etter døden en ny prest.
Jesus som Guds Sønn er derimot evig, og hans gjerning skal aldri gjentas. ”Det er nok det som Jesus gjorde.”
2) Med Kristus skjedde en omskiftelse. Hebr. 7, 12. Om prestedømmet i GT, loven, pakten og løftene. Forskjell på den gamle og den nye pakt, og på Arons og Kristi prestedømme. Aron representerer pakten ved Moses og loven på Sinai. Kristus er den nye pakts hovedperson.
Allerede i GT kom lyset fra den nye pakt inn og varsler om det som skal komme. Her ved Melkisedek. Bilde på den nye pakts prest, dvs på Guds Sønn. Han var ikke Guds Sønn, men gjort lik ham i det historiske, Hebr. 7, 3. Og her ser vi flere ting.
3) Melkisedek var uten far og mor, Hebr. 7, 3; = uten kjent familie og ætt. Ingen begynnelse og ingen ende betyr: vi ikke kjenner hans fødeår eller dødsår. Ikke noe mystisk. I kontrast til slektstavlene i 1. Mosebok og senere. Og i kontrast til øvstepresten Aron som vi kjenner slekta til. Han var bror til Moses.
Vise forskjellen mellom Jesus som Guds Sønn og prestene i GT som var mennesker.
Jesus er opphøyet over alle dem. Var nødvendig. Hebreerbrevet argumenterer slik: Hvis vi kunne bli frelst etter den gamle pakt, hvorfor var det da nødvendig med en ny øvsteprest, lik Melkisedek? Kap. 7, 11. Og det er en hovedsak, sier kap. 8, 1. Vi behøvde en frelser som er fullkommen på alle måter, kap. 7, 26. Derfor måtte Guds Sønn komme. Melkisedek peker fram mot ham.
4) I lys av Melkisedek ser vi at Kristus som frelser er:
a) En evig konge som hersker med rett og rettferdighet. Det skjer nå i nådens rike, og i evigheten i herlighetens rike.
b) Han er freds konge som nå gir hjertefred til syndere som kommer til ham, og han skal en gang opprette et evig fredsrike.
c) Han er prest for Den Høyeste Gud, og ofret seg selv for våre synder på korset. Det er nok for alle mennesker.
d) Han gir velsignelse til Guds folk, både ved tilgivelsen for alle synder og ved at han er med sitt folk alle dager. Han gir oss åndelig mat og styrke på veien.
e) Hans prestedømme og tjeneste er større enn alt annet, kap. 8, 6. Han ber i himmelen og er talsmann og representant for Gud i prøvelser og anfektelser.
---
Hebr. 7,24-28-8,2.Fullkommen frelse.
Jesus som vår yppersteprest er en hovedsak i kristendommen. Kap. 8, 1. Her bruker forfatteren et bilde fra GT. Der var alle mennesker (som nå) ufullkomne, og derfor var også prestene det. De hadde mangler som mennesker og kunne derfor ikke gjøre en fullkommen gjerning.
Med Jesus kom noe nytt. Han var fullkommen. Hele Bibelen sier det. Derfor var det også en fullkommen frelse han kom med. V. 25. Slik ligner han Melkisedek i 1. Mos. 14 og Salme 110. Hebr. 7, 1. Men vi skal ikke tale om Melkisedek her, se et annet innlegg foran. Her ser vi flere sider ved frelsen:
1. Jesus er fullkommen, v. 26. 28. Det er et sterkt bilde av Frelseren.
a) Det var ingen lyte ved Jesus. Han var Gud og opphøyet over alle, hellig og ren. Han var også prøvd i alt uten å synde, kap. 4, 15. Og Peter sier i 1. Pet. 2, 22: Han gjorde ikke synd. Det er Jesu attest.
b) Vi måtte han en fullkommen frelser, det var nødvendig for vår del. Vi kan ikke frelse oss elv og kan heller ikke hjelpe til. Vi er så ødelagt av synd at det er umulig for oss å være god.
- Synden førte oss bort fra Gud, Jes. 59, 2. Den har gjort skillsmisse mellom oss og Gud.
- Synden har også ødelagt oss og gjort oss uduelige i all vår gjerning. Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjøtet, Rom. 8, 3. I v. 7 sier Paulus der: kjøtet (vår medfødet natur) er ikke Guds lov lydig og kan heller ikke være det. Det har ført til at ingen søker Gud, Rom. 3, 11. Ja, vi er rett forstått djevelens barn, 1. Johs 3,10.
Det er bare Guds Sønn som kan frelse.
2. Jesus ga et fullkomment offer, v. 27.
Derfor er det ebdre enn alle offer i GT. Det er annerledes og bedre, kap. 8, 5. Arons prestedømme er et forbilde eller en skygge av Jesu tjeneste og frelse.
a) I den gamle pakt var det mange prester og alle var skrøpelige, v. 28.
- Det ble ofret et dyr hver dag både morgen og kveld samt på de store høytider og når noen f. eks. hadde syndet. Derfor var det en stadig gudstjeneste i templet med slike offer.
- Ypperstepresten Aron og etterfølgere måtte først ofre for sine egne synder på den store forsoningsdagen, deretter for folket, v. 27 og 3. Mos. 16.
b) I den nye pakt er det en prest – det er Jesus. Egentlig er det ingen andre prester etter bibelsk språkbruk.
- Han ofret en dag –på korset langfredag.
- Det ene offer var nok for alle til alle tider. Jesus død var for alle, v. 27b.
Den gamle pakt var ikke feil eller gal. Gud ville det slik. Men det var for svakt, v. 18. Den var bare en skygge av det fullkomne og slik en forberedelse.
Jesu verk er det egentlige. Han sonet for alle verdens synder, betalte skyldbrevet og åpnet himmelen – og derfor kan han glemme synden. Den er oppgjort. Når vi regner med det, kan vi nærme oss Gud, v. 19.b. Det var ingen mangler ved hans frelse. Og det fører oss over i neste avsnitt:
3. Jesus kan fullkommen frelse, v. 25.
Alt er ferdig, kom til bryllupet. Her må vi stanse ved et par ting fra teksten:
a) Jesus ber oss om å komme.
Det er vår del. Johs 6, 37. Det innebærer å bekjenne synd. De gamle haugianerne sa: Å tro er å komme til Jesus med sin synd. Jeg tror det er rett. Da skjer det som Johannes taler om: Dersom vi bekjenner våre synder, 1. Johs 1, 9. Da renser han oss fra all synd. Jes. 1, 18. Da står du fullkommen ren for Guds åsyn. Du er like ren og fin som Jesus selv er, og du er skjult i ham. Englene skal ikke finne noe feil ved deg!
Dette skal vi ikke oppfatte som en gjerning, noe vå må prestere eller gjøre godt nok for å bli frelste. Alt er Guds gjerning. Men skal det bli mitt, må jeg jo åpne hånden og si takk. Det er i grunnen så enkelt.
b) Jesus ber for oss, v. 25.
Han lever alltid for å gå i forbønn for oss. Og i kap. 9, 24: han åpenbares for Guds åsyn for vår skyld – og det gjør han både som talsmann, stedfortreder og forbeder.
Dette er Jesu yppersteprestlige tjeneste i himmelen i dag, slik han har vist oss det i Johs 17. Offeret er ferdig. Nå ber han for oss alle. Det er han livsoppgave, eller rettere evighetsoppgave så lenge det er mennesker på jorden.
Han lever, står det. Det er vedvarende uten stans. Og han ber om minst to ting:
- Det er at vi som tror må bli bevart i troen. Når du glemmer å be, er trett og sliten og kanskje har lite tro på bønn. Da ber Jesus for deg. Johs 17,11. Og han ber om at du og jeg må nå fram – og bli evig frelst hjemme i himmelen.
- Men han ber nok også om at flere må komme og ta imot den ferdige gaven. Han ber for misjonen og arbeidet i Guds rike. Sangeren har når han sier:
Jesus vil ha alle, selv om niognitti var innen folden i forvar.- Jesus vil ha alle.
Hebr. 7.
Forhistorien i 1. Mos. 14: - Lot bortført. Abraham befridde Lot. Abraham sa nei til lønn, v. 21-23. (Versene viser til 1. Mos. 14).
En annen person Melkisedek. Senere i Bibelen. Hvem ?
1. Konge i Salem, = Jerusalem. = fred. fred i området.
Fred betyr mer enn fravær av krig. I Guds rike: åndelig, indre fred – med Gud. =mangel nå. Mye uro. Kan lære av fredens by.
2. Var prest. Men han var ingen avgudsprest. Midt i hedenskapet en sann prest – for Den Høyeste Gud, Skaperguden, Den eneste sanne Gud. Hadde kalt Abraham.
Melkisedek betyr ”Rettferdighets konge”. Levde selv rettferdig, og var representant for en rettferdig Gud. Denne Gud hadde utvalgt både presten og Abraham. Melkisedek var til hjelp for troshelten Abraham.
3. Melkisedek kom med vin og brød. Gaver og mat til en trett Herrens tjener. Viste omsorg for ham, slik vi alle skulle gjøre.
Symbol og forbilde på nattverden. Taler tydelig om Jesus. = livsens brød, Joh. 6, 35. Og vintreet, Joh. 15, 1 og 5. I Salme 23, 5: Herren som hyrde (Joh. 10) dekker bord for oss. = den åndelige føde Gud gir sine barn.
4. Melkisedek velsigner Abraham, v. 19. Ikke jordisk gods og ære. Velsignelse er himmelsk godhet og herlighet. Abraham hadde løfte om velsignelse, kap. 12, 2. Melkisedek er redskapet.
Vi har ”all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus” (Ef. 1, 3). Ved troen på Jesus. Vi må se den og blir minnet om den.
5. Melkisedek minte Abraham om den sanne Gud. V. 20: Gud har gitt dine fiender i din hånd. Seieren gitt av Gud. Derfor skal Gud ha æren, ikke kongen eller Abraham. Vi trenger slike påminnelser: Ikke vi, men Han har gjort alt. Og vi kan med frimodighet gi Gud all ære.
I v. 19 sier Melkisedek: Velsignet være Abraham av Den Høyeste Gud.
Han eier alt, v. 22 der Abraham svarer.
Alt er Guds eiendom, vi mennesker, kongen, fienden. Det gjør oss ydmyke. Ingen ting er vårt.
6. Melkisedek fikk tiende av Abraham, v. 20. Unødvendig. Uttrykk for takk og anerkjennelse fra Abraham. Prestekongen krevde det ikke, men Abraham følte og forstod: jeg vil gi noe tilbake.
Her i Kongedalen kunne Abraham blitt rik, men i stedet gav han bort noe. Slik virker Guds ord og evangeliet på et menneske. Jfr. Apg. 20, 35.
7. M. forbilde på Messias. To andre steder i Bibelen.
a) Salme 110, 4. David om Messias som konge og prest. Flere steder taler Bibelen om denne dobbelte (og tredobbelte) rolle som Messias har. Her ser vi noe viktig: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.
b) I Hebr. 5-7 flere ganger, tillegg: Han er yppersteprest (øvsteprest). Ikke i 1. Mos. 14.
Var alene prest i Salem og samtidig konge. Dermed var han den høyeste.
Vi ser i Hebr. noe mer:
1) Messias øvsteprest etter Melkisedeks vis, Hebr. 5, 6. Noe spesielt ved Melkisedek finner vi her: Han er Messias, dvs. Jesus Kristus.: til evig tid. Prester i Israel var i tjeneste i sin livstid. Etter døden en ny prest.
Jesus som Guds Sønn er derimot evig, og hans gjerning skal aldri gjentas. ”Det er nok det som Jesus gjorde.”
2) Med Kristus skjedde en omskiftelse. Hebr. 7, 12. Om prestedømmet i GT, loven, pakten og løftene. Forskjell på den gamle og den nye pakt, og på Arons og Kristi prestedømme. Aron representerer pakten ved Moses og loven på Sinai. Kristus er den nye pakts hovedperson.
Allerede i GT kom lyset fra den nye pakt inn og varsler om det som skal komme. Her ved Melkisedek. Bilde på den nye pakts prest, dvs på Guds Sønn. Han var ikke Guds Sønn, men gjort lik ham i det historiske, Hebr. 7, 3. Og her ser vi flere ting.
3) Melkisedek var uten far og mor, Hebr. 7, 3; = uten kjent familie og ætt. Ingen begynnelse og ingen ende betyr: vi ikke kjenner hans fødeår eller dødsår. Ikke noe mystisk. I kontrast til slektstavlene i 1. Mosebok og senere. Og i kontrast til øvstepresten Aron som vi kjenner slekta til. Han var bror til Moses.
Vise forskjellen mellom Jesus som Guds Sønn og prestene i GT som var mennesker.
Jesus er opphøyet over alle dem. Var nødvendig. Hebreerbrevet argumenterer slik: Hvis vi kunne bli frelst etter den gamle pakt, hvorfor var det da nødvendig med en ny øvsteprest, lik Melkisedek? Kap. 7, 11. Og det er en hovedsak, sier kap. 8, 1. Vi behøvde en frelser som er fullkommen på alle måter, kap. 7, 26. Derfor måtte Guds Sønn komme. Melkisedek peker fram mot ham.
4) I lys av Melkisedek ser vi at Kristus som frelser er:
a) En evig konge som hersker med rett og rettferdighet. Det skjer nå i nådens rike, og i evigheten i herlighetens rike.
b) Han er freds konge som nå gir hjertefred til syndere som kommer til ham, og han skal en gang opprette et evig fredsrike.
c) Han er prest for Den Høyeste Gud, og ofret seg selv for våre synder på korset. Det er nok for alle mennesker.
d) Han gir velsignelse til Guds folk, både ved tilgivelsen for alle synder og ved at han er med sitt folk alle dager. Han gir oss åndelig mat og styrke på veien.
e) Hans prestedømme og tjeneste er større enn alt annet, kap. 8, 6. Han ber i himmelen og er talsmann og representant for Gud i prøvelser og anfektelser.
---
Hebr. 7,24-28-8,2.Fullkommen frelse.
Jesus som vår yppersteprest er en hovedsak i kristendommen. Kap. 8, 1. Her bruker forfatteren et bilde fra GT. Der var alle mennesker (som nå) ufullkomne, og derfor var også prestene det. De hadde mangler som mennesker og kunne derfor ikke gjøre en fullkommen gjerning.
Med Jesus kom noe nytt. Han var fullkommen. Hele Bibelen sier det. Derfor var det også en fullkommen frelse han kom med. V. 25. Slik ligner han Melkisedek i 1. Mos. 14 og Salme 110. Hebr. 7, 1. Men vi skal ikke tale om Melkisedek her, se et annet innlegg foran. Her ser vi flere sider ved frelsen:
1. Jesus er fullkommen, v. 26. 28. Det er et sterkt bilde av Frelseren.
a) Det var ingen lyte ved Jesus. Han var Gud og opphøyet over alle, hellig og ren. Han var også prøvd i alt uten å synde, kap. 4, 15. Og Peter sier i 1. Pet. 2, 22: Han gjorde ikke synd. Det er Jesu attest.
b) Vi måtte han en fullkommen frelser, det var nødvendig for vår del. Vi kan ikke frelse oss elv og kan heller ikke hjelpe til. Vi er så ødelagt av synd at det er umulig for oss å være god.
- Synden førte oss bort fra Gud, Jes. 59, 2. Den har gjort skillsmisse mellom oss og Gud.
- Synden har også ødelagt oss og gjort oss uduelige i all vår gjerning. Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjøtet, Rom. 8, 3. I v. 7 sier Paulus der: kjøtet (vår medfødet natur) er ikke Guds lov lydig og kan heller ikke være det. Det har ført til at ingen søker Gud, Rom. 3, 11. Ja, vi er rett forstått djevelens barn, 1. Johs 3,10.
Det er bare Guds Sønn som kan frelse.
2. Jesus ga et fullkomment offer, v. 27.
Derfor er det ebdre enn alle offer i GT. Det er annerledes og bedre, kap. 8, 5. Arons prestedømme er et forbilde eller en skygge av Jesu tjeneste og frelse.
a) I den gamle pakt var det mange prester og alle var skrøpelige, v. 28.
- Det ble ofret et dyr hver dag både morgen og kveld samt på de store høytider og når noen f. eks. hadde syndet. Derfor var det en stadig gudstjeneste i templet med slike offer.
- Ypperstepresten Aron og etterfølgere måtte først ofre for sine egne synder på den store forsoningsdagen, deretter for folket, v. 27 og 3. Mos. 16.
b) I den nye pakt er det en prest – det er Jesus. Egentlig er det ingen andre prester etter bibelsk språkbruk.
- Han ofret en dag –på korset langfredag.
- Det ene offer var nok for alle til alle tider. Jesus død var for alle, v. 27b.
Den gamle pakt var ikke feil eller gal. Gud ville det slik. Men det var for svakt, v. 18. Den var bare en skygge av det fullkomne og slik en forberedelse.
Jesu verk er det egentlige. Han sonet for alle verdens synder, betalte skyldbrevet og åpnet himmelen – og derfor kan han glemme synden. Den er oppgjort. Når vi regner med det, kan vi nærme oss Gud, v. 19.b. Det var ingen mangler ved hans frelse. Og det fører oss over i neste avsnitt:
3. Jesus kan fullkommen frelse, v. 25.
Alt er ferdig, kom til bryllupet. Her må vi stanse ved et par ting fra teksten:
a) Jesus ber oss om å komme.
Det er vår del. Johs 6, 37. Det innebærer å bekjenne synd. De gamle haugianerne sa: Å tro er å komme til Jesus med sin synd. Jeg tror det er rett. Da skjer det som Johannes taler om: Dersom vi bekjenner våre synder, 1. Johs 1, 9. Da renser han oss fra all synd. Jes. 1, 18. Da står du fullkommen ren for Guds åsyn. Du er like ren og fin som Jesus selv er, og du er skjult i ham. Englene skal ikke finne noe feil ved deg!
Dette skal vi ikke oppfatte som en gjerning, noe vå må prestere eller gjøre godt nok for å bli frelste. Alt er Guds gjerning. Men skal det bli mitt, må jeg jo åpne hånden og si takk. Det er i grunnen så enkelt.
b) Jesus ber for oss, v. 25.
Han lever alltid for å gå i forbønn for oss. Og i kap. 9, 24: han åpenbares for Guds åsyn for vår skyld – og det gjør han både som talsmann, stedfortreder og forbeder.
Dette er Jesu yppersteprestlige tjeneste i himmelen i dag, slik han har vist oss det i Johs 17. Offeret er ferdig. Nå ber han for oss alle. Det er han livsoppgave, eller rettere evighetsoppgave så lenge det er mennesker på jorden.
Han lever, står det. Det er vedvarende uten stans. Og han ber om minst to ting:
- Det er at vi som tror må bli bevart i troen. Når du glemmer å be, er trett og sliten og kanskje har lite tro på bønn. Da ber Jesus for deg. Johs 17,11. Og han ber om at du og jeg må nå fram – og bli evig frelst hjemme i himmelen.
- Men han ber nok også om at flere må komme og ta imot den ferdige gaven. Han ber for misjonen og arbeidet i Guds rike. Sangeren har når han sier:
Jesus vil ha alle, selv om niognitti var innen folden i forvar.- Jesus vil ha alle.
Abonner på:
Innlegg (Atom)